Tankestrøm om blogging

Så er jeg i gang igjen, med blogging.. Jeg har ett, mer eller mindre mislykket bloggforsøk bak meg. Nyfrelst og entusiastisk introduserte jeg i 2011 blogg som samarbeidsarena for en vg1 klasse samfunnsfag. Her skulle elevene legge ut sine oppgaver knyttet til faget, enten individuelt eller i gruppe. For sekstenåringer viste det seg at å opprette en gmail-konto var en krevende oppgave i seg selv, og vi brukte lang tid bare å "komme på nett". Da vi endelig kom i gang gikk det greit for elevene å publisere arbeidet sitt, men aktiviteten som skiller blogging fra en vanlig innleveringsmappe, kommentering, var på ingen måte en suksess. Det satt langt inne for elevene å bruke tid på enda en nettarena; hvordan skulle de finne tid til å blogge ved siden av facebook, twitter, instagram, gaming og innimellom fronter. I tillegg var mange av elevene allerede lei av å blogge, det gikk nærmest inflasjon i blogging; norskblogg, engelskblogg, prosjektblogg - de ble rett og slett overblogget! Etter fire måneder med krampeaktig blogging og ikke spesielt faglig relevant kommentering ble bloggen lagt død, til stående juble fra klassen. I ettertid ser jeg at denne falitterklæringen ikke først og fremst er knyttet til elevenes manglende interesse, men min egen ekstremt raskt dalende entusiasme for dette sosiale mediet. Jeg er rett og slett ikke så sosial, eller på. Dagbok har jeg heller aldri skrevet, og jeg har ingen behov for å dele mine faglige eller personlige tanker eller ideer på nett. Jo mer omfattende den sosiale nettaktiviteten blir, jo større blir mitt behov for å holde avstand. Der har du mitt personlige skriftemål. Når det gjelder elever og sosiale medier er det en helt annen sak, men mine tanker rundt dette sparer jeg til en annen dag... Kanskje..